Enda flere kvinner, takk
De er dyktige, energiske, tydelige. De er ledere i offentlig sektor, politikk, næringsliv og nettverk. Og de er kvinner.
Jeg tenker på Sørlandets kvinnelige ledere, blant dem direktøren i Sørlandet sykehus, politimesteren i Agder politidistrikt, rådmennene i Kristiansand, Mandal, Lillesand og i Agder fylkeskommune, rektor og direktør ved UiA, direktørene i Eide- Node- og USUS-klyngene, pluss regionsjefene i NAV og LO Agder.
(foto: Bjørn Åstveit, Personalhuset Agder)
I en lengre reportasje om kvinner i ledelse (Fædrelandsvennen, oktober 2019) finner lederen i Senter for likestillingsforskning, Mari Teigen, den høye kvinneandelen i offentlig sektor på Agder ekstra interessant, tatt i betraktning at landsdelen i andre sammenhenger skårer lavt på likestilling.
Vi ser også flere kvinner starte egne foretak, og her og der er lokale bedrifter i gang med en mer inkluderende ansettelsespolitikk. Likevel holder mange virksomheter seg med godt voksne menn i nøkkelposisjonene. Det tar tid å kaste gamle vaner og fordommer i søpla, både de uttalte og de usagte.
En rekke underliggende forhold fungerer også som bremseklosser. Lokalt sliter vi med levekårsproblematikk, lavt lønnsnivå og mangel på varierte arbeidsplasser. Vi har dessuten mange deltidsstillinger, der karrieremulighetene er begrensede.
I en artikkel fra 2017 (07.04.17, kjonnsforskning.no) drøfter den samme Teigen om det nye arbeidslivet truer likestillingen. Hun refererer til automatisering, digitalisering, robotisering og delingsøkonomi, og som hun skriver: Det er ikke nytt at disse begrepene beskriver hovedstrømninger i arbeidslivet. Men om teknologien i visse sammenhenger overtar rutinearbeid, skaper den også jobber som krever enda mer av kompetansen vår – og av tiden vår.
Teigen spør derfor om den teknologiske utviklingen legger til rette for mer likestilling, eller om den gjør det enda mer besværlig å balansere familieliv og arbeidsliv. «Vil frilans- og ‘løsarbeid’ bli standard», spør hun, «mens det velorganiserte arbeidslivet blir unntak, og hva vil være likestillingskonsekvensene av en slik utvikling?»
Noe som ikke kan automatiseres bort med det første, er yrker i omsorg, helse og undervisning. Her vil behovet for flere hender bare vokse. Dersom disse yrkene forblir kvinnedominerte lavlønnsyrker, og menn favoriseres til stillinger høyere opp på karrierestigen, vil gamle kjønnsroller ikke bare sementeres, men i verste fall styrkes.
Disse årsakssammenhengene er ingen unnskyldning for å se bort fra viktigheten av begge kjønn i arbeidsliv og beslutningsprosesser. Gevinsten av mangfold og likestilling er uomtvistelig. Det har bredt anlagte arbeidslivsundersøkelser og rapporter fra internasjonale revisjons- og rådgiverselskaper for lengst slått fast. Dette er gyldig for verdiskapning, innovasjon, arbeidskraftutnyttelse, kvalitet og trivsel.
Betydningen av fortsatt trykk på likestillingsstrevet kan altså ikke understrekes sterkt nok. Her er mange fronter, fra lønnsspørsmål og arbeidstid til bedriftskultur og holdninger generelt.
Selvtillit og selvbilde er også en viktig faktor her. Som hodejeger er det ikke rent sjelden jeg opplever overkvalifiserte kvinner som heller nyanserer sitt jobbkandidatur med å fortelle om hva de ikke er så dyktige til – fremfor å stå på med det de faktisk er gode på.
Kvinner, vis hva dere kan, hva dere er verdt, og stol på at dere takler jobben dere har lyst på! For å si det lett sarkastisk: Kan de mannlige kandidatene levere det en arbeidsgiver ber om, så kan jammen dere også. Garantert!
Jevnbyrdighet mellom menn og kvinner er heldigvis en selvfølge hos de fleste unge. Næringslivet er også kommet langt i erkjennelsen av mangfoldets betydning for konkurranseevnen, og mange virksomheter har satt seg ambisiøse likestillingsmål.
Gledelig er det også at flere og flere seriøse rekrutteringsselskaper tar fatt i problematikken. Jeg må få lov å fremheve min egen arbeidsplass, Personalhuset Agder, i denne sammenhengen. Vi ønsker å bidra til å rekruttere 50 prosent kvinner i lederstillinger i 2020 – selvfølgelig uten å rokke ved regelen om at det alltid er den beste mann eller kvinne som skal ha jobben.
Lokalt er det også verdt å merke seg opprettelsen av nettverket Women in Business, i regi av Næringsforeningen i Kristiansandsregionen. 250 kvinner fra offentlig og privat sektor er medlemmer her. Et hovedmål er å være en viktig møteplass for kvinner med ambisjon om innflytelse. Arbeidet som Women in Business gjør er viktig, fordi vi, til tross for et større antall kvinnelige ledere i noen sektorer, må konstatere at likestillingen går for tregt.
Imidlertid tror jeg nettverkets rolle som eksklusiv dialogarena for kvinner ikke er nok. I jobben som hodejeger møter jeg progressive holdninger og ideer hos kandidater av begge kjønn. Jeg tenker at Women in Business kan vinne enda mer på å åpne seg for menn som vil dele erfaringer og kunnskap – og som sier seg hjertens enig i at det er altfor mange menn over førti i beslutningsrommene på Agder!
Bjørn Åstveit